Jeg er høyt utdannet og har en god jobb. Jeg er i ulønnet mammaperm, koker kraft jevnlig, fermenterer litt (og har laget podcast om temaet), lager all mat fra bunn og har god tid. Ikke bra.
Nylig hadde redaktør i Henne, Benedicte Wessel-Holst, en meningsytring på kk.no om kvinner og jobb og sånn.
Et par utdrag fra en imaginær samtale mellom to venninner.
Skal du sitte her og si at penger ikke motiverer deg? Vel da har vi i så fall et megaproblem i SAMFUNNET! Hei folkens! Drit i de lønnsgreiene – det viktigste er at vi får mer tid! Mer tid til å trene og lage mat fra bunnen av! Og avspasering for å blogge!
Lukk øynene og tenk på fedrelandet! Det er det du skal gjøre! Vik unna kjøkkenbenken og krevende, unødvendige hjemmeprosjekter.
Høy utdannelse, behagelige arbeidsforhold. Du av alle – kan jo ikke bli en sånn dame som synes det er viktigere å ha en perfekt fritid enn en god jobb?
—
Wessel-Holst nevner ikke foreldre med barn i artikkelen sin, men likevel synes jeg det er på sin plass å ta til motmele. For jeg synes det er rart at det så mange kvinner som applauderer henne. Burde ikke vi kvinner heller støtte hverandres valg, selvom de ikke er like våre? For livet endrer seg særlig når man får barn, og det er helt ok. Noen ønsker å jobbe redusert en periode, og det må være ok. Det er også ok å ikke velge det samme som jeg har gjort. Såvidt meg bekjent har det gått bra med Ingrid Schulerud, ambassadør i Brussel og kone til Jens Stoltenberg, selvom hun jobbet redusert da barna var små.
Fra november frem til august har jeg ulønnet mammaperm. Dagene går med til baby (som straks er ett år), men jeg har også toåringen hjemme en dag i uken. Jeg lager all mat fra bunnen av. To-tre ganger i uken trener jeg litt mens babyen sover. Kraft kokes jevnlig. Jeg har så smått begynt med fermentering. Dessuten blogger jeg om det. Og har skrevet bok om det. Og driver podcasten Ingefær om det.
Jeg er ikke hjemme i over et halvt år uten inntekt fordi jeg er en sånn dame som synes det er viktigere med en perfekt fritid enn en god jobb. Jeg er hjemme fordi vi har to tette barn – det er 22 måneder mellom dem – og fordi jeg synes det er viktig å være mye tilstede i barnas liv de første leveårene. De som har ett eller flere barn vet at å være hjemme ikke er noe hvilehjem. Hovedgrunnen til at jeg er hjemme er tid. Fryktelig, er det ikke? Å ønske litt mer tid med barna enn høyere lønn, i en kort periode av et langt arbeidsliv? Men det er ikke bare meg som motiveres av tid og ønsker seg mer tid. Det er generelle trender i samfunnet. Mange firmaer lokker med en ekstra ferieuke og med fleksibilitet snarere enn høyere lønn. Sverige snuser på sekstimersdagen.
Tid er nemlig fint. Om morgenen har vi god tid. Eldstedatter Elly sover som regel til hun våkner. Vi spiser frokost sammen og så kommer vi oss etter hvert ut døren til barnehagen. Hun blir hentet rundt halvfire-fire og om jeg henter uten minste, Fie, bruker vi god tid på kilometeren hjem. Jeg tror ikke Fie eller Elly opplever at hverdagen er stressende eller at de blir for slitne. For meg er det viktig. Det er merkelig at jeg når jeg ønsker å prioritere min tid på barna og familie for en kort periode, egentlig svikter samfunnet.
I tillegg til tid til barna har jeg også tid til å lage nærende og god mat fra bunnen, altså sånn krevende, unødvendige hjemmeprosjekter. Kraftbasert mat, for eksempel. Kraft tar latterlig liten tid å lage men er en næringsbombe og smaksbombe som jeg anbefaler alle å lage. Det tar like lang tid å forberede som å pakke ut en pizza med grandis (nesten). Vi lager mat fra bunnen til jentene og Jon og meg av flere grunner: Det smaker godt. Det er næringsrikt. Det er økonomisk. Jeg vet hva jeg gir familien min. Og jeg tilskriver kostholdet en del av æren for at Elly i sine to år i barnehage kun har vært syk en gang. Tenk på i hvilken fart små menneskekropper og -hjerner vokser og forstå hvorfor jeg prioriterer så næringsrik mat som mulig. (Og det trenger ikke være vanskelig eller tidkrevende). Men tydelig burde jeg tenkt på fedrelandet, ikke hva som passet meg og min familie best.
Jeg er veldig takknemlig at jeg har muligheten til å velge. Jeg er så takknemlig for at vi i Norge har så gode ordninger at jeg kan ta ulønnet permisjon i mange måneder og likevel ha jobb å gå tilbake til når permisjonen er over. Jeg er takknemlig over en god arbeidsgiver. Og jeg er så takknemlig over at jeg tør å velge tid over enda mer penger.
For det koster å ha ulønnet permisjon. Jeg tjener litt penger på sideprosjektene mine, men ikke på langt nær hva kommunikasjonsrådgiverjobben min gir meg. Pensjonen min blir mindre. Jeg spør min samboer Jon om han kan overføre penger til meg sånn at gjelda til lånekassen, som er høy etter seks års utdannelse, fortsatt trekkes. Jeg tror vi blir i Norge denne sommeren i stedet for utenlandsferie.
I tillegg til takknemlighet for at jeg har mulighet til ulønnet permisjon er jeg faktisk stolt av meg selv som gjør det. Jeg prioriterer familien min først, foran det å tjene penger, foran SAMFUNNET. For jeg tror ikke det er negativt for samfunnet, jeg, å være hjemme litt ekstra når barna er små. Jeg tror ikke det er negativt å ha tid som familie. Jeg tror ikke det er negativt å ikke vike unna kjøkkenbenken. Men det er vanskelig å måle i verdi.
Jeg digger jobben min, jeg elsker å tjene egne penger og jeg skal be om lønnstillegg når den tid kommer. Men jeg har valgt å få barn til verden og da prioriterer jeg dem høyest. Jeg gleder meg til å komme tilbake til jobb og fine kolleger og utøve yrket mitt etter endt permisjonstid. Akkurat nå er jeg hjemmemamma, som attpåtil lager podcast og blogger om kraft og sånn.
Heldigvis har jeg valget til å følge hva jeg synes er rett for meg og min familie.
Motta nyhetsbrev?
En gang i uken sender jeg klem og pepp til din digitale postkasse slik at både din og min uke blir litt bedre. Mitt mål er å gi deg kunnskap og verktøy slik at du kan ha det bra og levere på topp der du ønsker å skinne!